Noen ganger føles det som man bare er en reserveløsning for andres problemer.

Man kan være både knuteløser, rådgiver og konsulent og det med til tider riktig så godt hell. Man øser av overskudd og deler villig vekk, i både den ene og den andre problematikken.

 

Men innimellom, og en gang i blant – går det altså tomt…

å når noen spør hvordan man har det,

så har det altså hendt en sjelden gang – at man har innrømmet at det kanskje ikke er så veldig stas å være seg selv for tiden…

 

Men så har det seg underlig nok sånn, at den som roper oftest og gjerne høyest høres så utrolig mye bedre enn et og annet ymt…

Noen ganger… tenker jeg  - at jeg er en sånn person man kun har bruk for i nødstilfelle

Tips oss hvis dette innlegget er upassende