”Du er moringen i mitt Livs seilas…..”

skriver han så vakkert Snublemannen,

og jeg tenker at det er fint

og ganske så fantastisk i grunnen

å være noens faste punkt i livet – urokkelig, fast,

men allikevel flytende.

Et sted å komme til i all slags vær,

på lyse dager og mørke netter,

i sol og regn.

I storm og stille,

fra flo til fjære…

Et sted å legge bi når været skifter.

 

Men innimellom…

i korte små øyeblikk,

hender det også at jeg tenker,

at det føles litt tungt å holde fast,

holde alt,

favne.

Og akkurat da,

i disse øyeblikkene,

føles det ganske så ensomt

der jeg ligger på bunnen

og venter – på vinder som aldri kommer

og stormer som blåser… forbi.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende