Livet er som en seilas.

Det fylles med lun varme og stille vann, med stormfulle dager og skummende flater, med flo, fjære og skvulpende tidevann.

 

Vi vil, de aller fleste av oss, på vår ferd over livets havflate – oppleve en og annen brottsjø som får oss til å gynge, får oss ut av balanse og gjør oss både handlingslammet og svimmel.

 

Da er det godt å vite, at det tross alt skal store mengder vann til for å kullseile.
Det handler om å gi – og ta, gi – og ta, gi – og ta.
Slakke ut på fokka og stramme inn på skjøtet. I hardt vær med mye vind og dårlig tid kan man fort bli fristet til å gå for høyt opp mot vinden – for om mulig å øke farten – rase forbi – alle uventede og ventede skjær i sjøen.

 

Man strammer inn storseilskjøte og fokk og bruker om nødvendig makt og vinsj. Vi ønsker den optimale opplevelsen, alt det gode i livet.
Men igjen denne hårfine balansegangen mellom
å gi… ut – og ta… inn.
Strammer man for mye, vil man oppleve at man tilslutt ikke har mer tau å dra inn, man får en ”jibb” – man mister kontrollen.

Å hente seg inn – gjenvinne kontroll i opprørt hav, uten tau å hale inn og kanskje et par tamper hengende på slep over ripa – det er en bragd. Men vi er fantastisk snekret sammen vi mennesker, med en utrolig overlevelsesevne som gjør oss i stand til å mestre livets umuligheter, og komme styrket ut på andre siden. Livets gleder, styrke og positivitet har høyere renter enn noen bankkonto.

 

Selv den som er født i strandkanten med svømmehud mellom tærne må trene for å mestre naturens krefter under sin Livs seilas. Her finnes ingen eksperter, ingen fødte talenter. Men vi lærer – underveis.
I hver en havn legger vi ny kunnskap til vår personlighet. Noen havner vil vi alltid søke tilbake til for de gode opplevelsene og økt kunnskap. I andre havner er minnene om feilslått navigasjon nok til at vi legger kursen om.

 

Det finnes så mange slags seilere, det er de som navigerer etter stjernene. De som kun seiler i solskinn og svak bris, nattseilere som navigerer etter trygge sektorer fra fyr og lykter, de som seiler mer i storm enn i stille, og de som seiler i all slags vær. Og helt til slutt finnes de som seiler uten kart og navigasjonsutstyr.

 

Det finnes så mange slags skuter – og det er rom for alt slags mannskap.
Det vesentligste slik jeg ser det, er at det også finnes livbøyer og trygge havner – der man kan stoppe opp på sin ferd og trekke pusten. I alle slike havner finnes det mennesker man kan lene seg mot og få påfyll av krefter og pågangsmot.
Kunsten ligger i å velge rett losji og det å gi tid og rom til å fordøye tilbakelagt strekning og stake ut den nye kurs…

 

Som alltid – i livet.

Det handler om å gi – og ta, gi – og ta,
gi – og ta… i mot.

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende