Sitter å kjenner på at tankene harmonerer med kroppens tilstand.
Jeg er febril og tett, på fjerde dagen og kroppen kjennes utslitt,
defekt og ikke lenger hel. Jeg vil bare gråte.
Nok en gang på vei opp, slår tankene meg ned,
kjenner på utmattelsen og kjenner at uansett nye erfaringer
og kunnskap er det mange hull å falle ned i.

“Se hvor du går – eller gå hvor du ser”
sier Snublemannen alltid.
Og jeg har omsider begynt å la det trenge inn – men
hva hjelper vel det når hullene er kamuflert
til det ugjennkjennelige.
 
 
 Snublefot

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende