I en evighet har den vært der – muren
som sperrer meg inne i mine egne tanker
lar meg møte de på ny og på ny
 
hvileløse tanker uten svar til spørsmål
Sammenføyet
slik sement holder de røde stener på plass
Men alikevel smuldrene med løse biter
manglende brikker
Leter i tankeminner
kjenner etter
og lurer på om noe…
uendelig endelig har sluppet taket
og vandret opp og ut alene.
Det kjennes lett og tungt samtidig
men befriende på en underlig trist måte.

 

Snublefot

Tips oss hvis dette innlegget er upassende