De renner av meg som sure oppstøt – ordene,
kravene om innblikk, om det å bli forstått.
Jeg føler meg bare utakknemmlig og slem
der jeg fremlegger egen tankegang, som en sannhet
som krever mer – krever en annen dybde.
Ordene på kanten av det usminkede treffer,
og gir deg glimt av erkjennelse.  

Jeg kjenner meg matt
av begrensningen sannheten i sin uutalthet gir meg.
Greier ikke få deg til å se med mine øyne, gir meg over
og lar meg fange av ennå en natt.

Snublefot

Tips oss hvis dette innlegget er upassende